Se bare hva Gabriel Scott skriver i Det Gyldne Evangelium, utgitt i 1926.
"-det hadde kort sagt været en uforlignelig dag, som gav nogen hver stoff til ettertanke. Derav kom det at ingen hadde lyst til at lægge sig. Smaaenglene blev sittende paa sengekanten og pludre, og de store drev glædesstraalende omkring og hadde tusen ting at snakke om. Hvor barnlig og ydmuk Adam hadde været, hvor hærlig Micael hadde sunget, og som profeten hadde lagt ut om sin reise -først da erkenglene hadde gjespet tre ganger tok det til at tyndes og stilnes. En efter en gav
haanden til godnat, en efter en saa gik de og la sig, og de minste nikket i halvsøvne og trak dynen op over haken- tilslut var det bare nogen efternølere som sto og holdt hværandres hænder uten at du fik sagt farvel-
Og jo længer de stod, jo mere sur og grætten blev St.Peter.For nu hadde han lyst til at lægger sig han med, men det kunne han jo ikke godt gjøre saa lenge englene gik der og drev.....Han skulde jo holde vakt hele natten, og det maatte de selvfølgelig ogsaa tro, at han gjorde.....
-Hrrrrm!
Nei,det hjalp ikke det minste,englene vendte det døve øret til!
Da kunde St.Peter ikke holde seg længer:
-Gaa og læg dere med en gang!
Og med et hastig sæt saa det gjorde ondt langt ned i korsryggen, sprat han frem paa gulvet og pekte:
-Øyeblikkelig ! har jeg sagt!
De to englene snudde hodet og saa himmelfaldne ut.
-Kjære, begyndte den ene forsiktig, men St.Peter lot ham ikke snakke ut.
-Ikke noget kjære her,sier jeg, mars i seng med dere begge to,og det paa flyvende flekken!
Og smek,smek rev han tøflene av sig og kylte efter dem alt hvad han kunde. Klask sa det i ryggen paa den ene, det gik søtt gjennem hele St.Peter.Slik skulde de ha det,ja, tukt var midlet for alle midler, nu gik han llike paa timen og skar sig et drabelig bjerkeris...
Nu var St.Peter endelig blit alene. Han gjespet og strakte sig, til det knaket i ledene - saa reket han bort efter tøflene og begyndte at puste lysene ut. Indiblandt bøiet han sig og tok en fjær op fra gulvet. Det kan bli til en ny fjærdyne, tenkte han. Og da han saa, at englene sov, stak han haanden bort i sengene deres og rykket et dun eller to løs.
-Au,au, sa de alle sammen og snudde og vendte sig og sov videre, det var akkurat som loppestik.
-Ti stille med dere, brummet St.Peter i skjegget-
jeg kan vel ikke gaa i al evighet heller og vente paa denne velsignede fjæren deres. Dere har desuten godt av lit straf, slik som dere har baaret dere idag!
Og saa nappet han løs igjen.
-Vær glad til at dere slipper med det. Gjorde jeg ret som jeg skulde med dere,saa klippet jeg vingene deres. saa meget dere vet det- husk det til en anden gang !!